Demonstrasjon for retten til familiegjenforening utenfor Stortinget, idag 14. februar 2012
Christine Alstad Gaare, fungerende leder i organisasjonen Grenseløs Kjærlighet, åpnet dagens demonstrasjon med en appell. Her kan du lese hele appellen.
“God dag alle sammen. Jeg heter Christine Alstad Gaare og jeg er fungerende leder i organisasjonen Grenseløs kjærlighet.
Jeg vil gjerne få ønske alle som har møtt opp her foran Stortinget i dag hjertelig velkommen. Det er hyggelig å se at så mange har møtt opp her i dag for å demonstrere for retten til familiegjenforening.
Grenseløs kjærlighet er en frivillig organisasjon som jobber for:
- At norske borgere og personer med oppholdstillatelse i Norge skal ha rett til å leve sammen med sin familie i Norge.
- At norsk utvisningspolitikk skal endres slik at personer med barn/foreldre/partner i Norge ikke skal utvises med fremtidig innreiseforbud med mindre tvingende hensyn tilsier det.
- At familiegjenforeningssaker skal behandles raskere og mer humant.
- At reglene i Barnekonvensjonen, blant annet hensynet til barnets beste, alltid skal veie tyngre enn innvandringspolitiske hensyn.
Norge fører en svært streng innvandringspolitikk, og er et av de mest restriktive land i Europa på dette området. Den politikken som føres i dag får ofte enorme følger for mennesker som elsker en person som ikke er norsk. Innvandringspolitiske hensyn går foran hensynet til familiens enhet og hensynet til barnets beste i den praksis som føres i dag.
FN har gjentatte ganger kritisert Norge, og har konkludert med at hensynet til barnets beste ikke gjelder i utlendingssaker.
Norge har også nylig tapt en sak som omhandlet familiegjenforening og utvisning, i den Europeiske Menneskerettsdomstol.
Samme dag tapte staten en sak i Høyesterett som også gjaldt utvisning av en person som har familie i Norge.
Regjeringen ignorerer disse klare anbefalingene, og har til nå ikke anerkjent at det må endringer til for at praksis skal være i samsvar med internasjonale forpliktelser og menneskerettigheter.
Ingenting er mer inngripende i et menneskes liv enn å bli fratatt retten til familieliv! I dag lever hundrevis av barn, ektefeller og partnere i Norge adskilt fra sin familie.
Barn blir nektet å vokse opp sammen med mamma eller pappa, og ektefeller og kjærester mister årevis av livet de skulle hatt sammen. Disse menneskene lever i dag i dyp sorg og bunnløs fortvilelse i savnet av sin elskede mamma, pappa, kone, ektemann eller kjæreste.
Det å ha barn og ektefelle i Norge anses ikke som å ha særlig tilknytning til landet. Visste du det?
Hva knytter deg til et sted, om det ikke er de du elsker?
Familier blir henvist til å leve sammen på Skype og telefon, eller å holde kontakten per brev. Hvordan tror du det er, å ikke få lov til å se barnet ditt vokste opp? Å ikke få lov til å klemme barnet ditt, og trøste det når det har det vondt?
Christine Alstad Gaare
Selv er jeg aktiv i styret i Grenseløs kjærlighet som en representant for de pårørende. Myndighetene hevder at å utvise en person som har familie i Norge ikke innebærer noen uvanlig stor belastning for familien.
Jeg står her i dag som et bevis på det motsatte. I saker som gjelder familiegjenforening rammes vi som er igjen Norge i minst like stor grad som den som nektes å leve i landet. Det er ikke bare barn, ektefeller, kjærester og partnere. Det rammer også besteforeldre, tanter, onkler og venner.
Ingenting er mer inngripende i et menneskes liv enn å bli fratatt retten til familieliv! Likevel utviser Norge stadig mennesker som har familie i Norge.
Vi krever at praksis i forhold til utvisning endres- ingen personer med familie i Norge skal utvises med mindre vedkommende er en alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsmessige hensyn. Hensynet til barnets beste og familiens enhet må veie tyngre enn innvandringspolitiske hensyn.
Jeg vil nevne et eksempel på utvisningspraksis som den fungerer i dag:
Emma på tre år har aldri sett sin pappa. Da pappa søkte asyl i Norge oppga han bare det fornavnet han bruker, selv om han har to fornavn registrert i passet sitt. UDI mener at Emmas pappa har løyet om sin identitet. Derfor ble han kastet ut rett før Emma ble født, og fikk et innreiseforbud til Norge på to år. Etter innreiseforbudet var over søkte de om familiegjenforening på nytt. De har nå ventet et år til, og har fortsatt ikke fått svar.
Hvorfor er telefonkontakt med pappa godt nok for Emma, mens andre norske barn nyter godt av tiltak som pappaperm og økt fedrekvote? Synes Lysbakken, Stoltenberg og andre norske pappaer det er akseptabelt å få klemme babyen sin for første gang når hun er nesten tre år? Hva med barna? Trenger de bare far i brevs form de første årene av sitt liv? Tre år av et barns liv er et hav av tid!
Vi i Grenseløs Kjærlighet mottar henvendelser fra fortvilte mennesker som savner familien sin hver dag. Vi VET at å bli nektet retten til familiegjenforening innebærer en enorm belastning for de det gjelder.
Vi får høre de usensurerte historiene om hvordan dette påvirker menneskers liv. Det er historiene som myndighetene ikke vil høre! Å gå inn i enkeltsaker innebærer også å faktisk se følgene av den praksis som de har nedfelt.
Men vi hører om mennesker, både voksne og barn, som blir alvorlig psykisk og fysisk syke som følge av at familien blir splittet i årevis. De fleste av våre medlemmer har gått sykemeldte over lange perioder – det koster staten dyrt! Staten taper altså økonomisk på at disse familiene blir splittet.
Mange av de vi snakker med har mistet håpet fullstendig på å noensinne få leve et vanlig liv igjen.
Noen forteller også at situasjonen de er satt i av myndighetene føles så håpløs at de har forsøkt å avslutte sitt eget liv.
Vi kan ikke sitte stille og la dette fortsette. Vi krever en endring nå!
Akkurat nå lever hundrevis av norske mennesker uten sin familie fordi de mangler så lite som noen få tusenlapper på å fylle det strenge inntektskravet.
Vi krever derfor at inntekskravet må senkes. Det må være anledning til å utvise skjønn i disse sakene.
Vi ser også at inntektskravet fører til en større andel avslag i saker hvor referansepersonen i Norge er kvinne. Det kan være fordi kvinner oftere enn menn er hjemme med små barn, eller velger å jobbe deltid. Regelverket virker diskriminerende overfor norske kvinner.
Inntektskravet for foregående år må fjernes. Dette kravet får følger som ikke var tiltenkt. Blant annet gjør det at det er umulig å få innvilget familiegjenforening hvis man har jobbet i et annet land som ikke har samme inntektsnivå som i Norge året før man søker. Ingen kan vel leve av inntekten de hadde i fjor?
I dag lever også mange i fortvilelse over at de ikke får leve sammen med sin ektemann eller kone, fordi norske myndigheter mener at de ikke egentlig elsker hverandre – for eksempel fordi UDI mener at i følge en punktvis sjekkliste de bruker tyder på at forholdet er atypisk. Det kan også være nok at ektefellen kommer fra et land hvor det er stor potensiale for utvandring.
Pro formaanklager rammer i hovedsak norske kvinner.
Vi ser en utvikling nå i at disse også gis vedtak om utvisning med et fremtidig innreiseforbud til landet. Uten en gang å ha vært i Norge.
I disse sakene er bevisbyrden lagt på søkeren. Vi krever at bevisbyrden må snus – myndighetene må ha bevisbyrden i saker hvor det er anklage om pro forma ekteskap.
Hundrevis av norske familier er nå kjærlighetsflyktninger i Sverige og i andre europeiske land. Det er siste utvei for familier som ikke får leve sammen i Norge.
EØS-løsningen som vi har valgt å kalle den, gjør at familier har mulighet til å leve sammen, men det er ikke en enkel løsning. Det gjør vondt å måtte forlate sitt hjemland for å kunne leve et vanlig liv. Man må bryte opp og forlate familie og venner. Igjen i Norge sitter fortvilte besteforeldre, tanter, onkler og venner.
Det gjør det også dessverre veldig tydelig hvem sitter igjen uten noen løsning på sitt problem. Det er de mest ressurssterke som klarer å finne løsninger som gjør det mulig å flytte til et annet land.
Det er også praktiske ting som gjør at det er umulig å flytte – for eksempel at man har særkullsbarn som man ikke kan flytte fra Norge. Det er ingen som klarer å velge mellom sine barn, og disse blir sittende igjen hjelpeløse – uten mulighet til å finne noen løsning.
For den parten som blir sittende igjen i Norge blir livet alltid vanskelig. Vi mener at de problemene dette skaper innebærer en UVANLIG stor belastning på familien. Tenk deg at det er DU som sitter igjen med barn å forsørge, og så forsvinner halve inntekten til familien.
I utvisningssaker har man ikke rett til dobbel barnetrygd og andre typer støtte selv om man i realiteten er en aleneforsørger. VI ser at dette gjør familier fattige, og her er det barna som får lide mest! Noen ektefeller blir sågar tvunget til å ta ut separasjon for å kunne motta ytelser som eneforsørger og dermed ha mat på bordet. Valget mellom å gi dine barn en far eller mat å spise er intet enkelt valg.
Det vi opplever nå er at familier som skal til å søke familiegjenforening forteller at de ikke våger å søke i Norge. De flytter heller en tid til Sverige for å unngå den urimelig strenge norske praksisen. De vil ikke risikere å leve fra hverandre i lang tid, og velger heller EØS-løsningen.
Integrering er et tema det snakkes mye om for tiden. De menneskene som nektes å leve sammen med familiene sine i Norge, er ofte allerede godt integrerte, eller har et stort potensiale for integrering.
Ingenting er vel et bedre utgangspunkt for å være integrert i det norske samfunnet enn å være en del av en norsk familie?
Vi mener at det aller viktigste for å få til en vellykket integrering er å vise de som kommer til Norge at de blir behandlet på lik linje med andre borgere, og at de har de samme rettighetene. Å ta fra mennesker retten til et familieliv ser vi har motsatt effekt.
Vi krever derfor:
- Å ha barn og ektefelle i Norge må regnes som sterk tilknytning til riket.
- Hensynet til familiens enhet, og hensynet til barnets beste, må gå foran hensynet til innvandringspolitiske hensyn i familiegjenforeningssaker.
- Inntektskravet må senkes. Det må være anledning til å utvise skjønn i disse sakene, og annen inntekt enn fra lønnet arbeid må kunne legges til grunn. Blant annet må arbeidsavklaringspenger regnes som inntekt.
- Inntektskravet for foregående år må fjernes.
- Myndighetene må ha bevisbyrden i saker hvor det er anklage om pro forma ekteskap.
- At praksis i forhold til utvisning endres – ingen personer med familie i Norge skal utvises med mindre vedkommende er en alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsmessige hensyn.
Regjeringen har lovet en oppmykning av regelverket i lang tid, blant annet ved å finne alternative sanksjonsformer til utvisning.
Det handler ikke om noen stor lovendring som vil åpne dørene til Norge, men små endringer og justeringer av praksis, som vil få enorm betydning for de familiene det gjelder.
Nå kan vi ikke vente lenger. Vi krever en forandring nå!
Tusen takk for at dere har møtt frem i dag for å støtte vår sak. Det som vil skje videre på programet nå er at blant andre Heikki Holmås vil holde sin appell for oss.
Vi er også så heldige at vi har fått med oss RustadEnsemblet til å synge for oss, så ikke gå noe sted enda!
Takk for meg!”
Grenseløs Kjærlighets flotte banner (laget av Trine)
Spørsmål - 26.04.2012
Grenseløs kjærlighet ønsker velkommen til demonstrasjon på Eidsvolds plass foran Stortinget,
