Om EØS-løsningen i Aftenposten

- I Norge har ikke barna mine rett til å se sin egen far

De har funnet et smutthull i norsk innvandringspolitikk. Nå danner de norske kjærlighetskolonier i stadig flere svenske byer.

- Æ e svensk. Og han pappa er fra Afrika!

På klingende nordnorsk prøver Colin Wike (6) å oppsummere de litt forvirrende internasjonale forholdene i familien. Det er mandag formiddag. Mamma Eivor Johannessen har fri fra jobben på Charlottenberg sykehjem, Colin og lillesøster Sofia (3) er hjemme fra barnehagen, og hele familien kan kose seg sammen i den hyggelige, men spartansk møblerte leiligheten.

Det er ingen selvfølge for en liten jente som ikke hadde sett «daddy» før hun fylte tre år. Eller en liten gutt som måtte vente og lengte i mer enn fem år av sitt liv før pappa, Isaac Wike, før jul omsider kunne slutte seg til kone og barn.

Men det ble altså i Sverige. Ikke i mammas hjemland Norge, der foreldrene møttes og de to barna bodde de første årene av sitt liv.

- Da jeg hørte om EØS-løsningen og muligheten til å flytte til Sverige, pakket jeg to kofferter, tok med meg ungene og dro. Som familie kunne vi ikke miste mer tid med å vente i Norge, fastslår Eivor og smiler usedvanlig varmt ved synet av en mann og to barn rundt et kjøkkenbord. Familien samlet.

Flere hundre

Isaac er en av to svarte menn i den ørlille grensebyen, mest kjent for sitt gedigne kjøpesenter og harryhandel. Men paret er ikke de eneste kjærlighetsflyktningene fra vest. Bare i Charlottenberg bor det for tiden rundt 15 familier der én ektefelle (i all hovedsak menn) har fått avslag på familiegjenforening i Norge. Det finnes tilsvarende «norske» kolonier i en rekke svenske byer:

I Strømstad er de opp mot tyve familier, i Karlstad, Årjäng og Arvika bor det også flere, og i Katrinehamn lever tolv norske «flyktningepar» i ett og samme borettslag.

Ingen har full oversikt. Men organisasjonen Grenseløs kjærlighet, som aktivt informerer om den såkalte “EØS-løsningen”, kjenner til at rundt 200 norske familier for tiden bor i Sverige, og at det daglig kommer nye til. De har samme mål: Å kunne flytte tilbake til Norge. Sammen.

Syk alene

Tilbake ved kjøkkenbordet i Charlottenberg har barna løpt for å leke på rommet sitt, mens foreldrene deler sin turbulente kjærlighetshistorie. Den startet da en nigeriansk asylsøker og en aktivitør fra Vesterålen møttes på et diskotek i Bergen i 2006.

Fortsatte med at hun fikk en sønn, mens han reiste hjem da gutten var ti måneder. Noe norske myndigheter benektet at han gjorde, og ila ham to års innreiseforbud for ulovlig opphold. De giftet seg i Nigeria og unnfanget Sofia – før Eivor måtte returnere alene til Norge. Der fødte hun Sofia og søkte familiegjenforening med mannen. Men fikk beskjed om at det var for tidlig.

Da flyttet hun hjem til mamma i Vesterålen.

- Jeg ble alvorlig syk og klarte ikke mer. Mamma måtte bare ta over.

Isaac vrir seg på stolen mens hun forteller. Finner nesten ikke ord.

- Å vite at du var syk … Uten å kunne gjøre noe. Det var grusomt. Hjemme sa folk til meg: Kom deg videre, finn deg en ny kone.

Han legger en hånd mot siden.

- Men du er jo som et av ribbena mine. Min beste venn. Jeg har elsket deg siden dagen vi møttes.

Skjerpet reglene

Hjemme i Vesterålen var Eivor operert for tredje gang og trodde hun skulle dø. Hun skrev et «testamente», der hun ba et vennepar ta med barna til Nigeria hvis hun skulle dø. Barna måtte få leve med faren sin.

Hun både overlevde og ble frisk. Men da var reglene for familiegjenforening strammet inn. Blant annet for å hindre tvangsekteskap innførte regjeringen i 2010 krav om inntekt på minimum 240 000 for å kunne hente ektefelle til Norge. Siden Eivor hadde vært syk, oppfylte hun ikke inntektskravet.

- Jeg skjønte at vi måtte bo et annet sted. I Norge har ikke barna mine rett til å se sin egen far.

Ferske tall fra Utlendingsdirektoratet (UDI) viser at avslagsprosenten på søknad om familiegjenforening for norske borgere har økt fra 20 til 30 prosent etter innstrammingen. Ifølge UDI er inntektskravet hovedårsaken. Frid Gaare, leder i Grenseløs kjærlighet, er ikke i tvil:

- Det er den klart vanligste grunnen til at familier ikke får leve sammen, sier hun og viser til at mange studenter havner langt under grensen, mens hverken arbeidsavklaringspenger eller tidsbegrenset trygd regnes med. – Det er jo et paradoks at staten ellers mener det skal være mulig å leve av det.

«Oppdaget» smutthullet

At norske kvinner nå strømmer til Sverige for å finne en vei rundt systemet, er langt på vei Frid Gaares «skyld». Jusstudenten lette selv etter en løsning for å kunne leve sammen med mannen sin. Hun visste at alle EØS-borgere har rett til både å flytte fritt og ta med seg familien sin, så lenge de er i stand til å forsørge seg selv. Ved å grave seg ned i regelverket, forsto hun at den samme retten gjelder nordmenn som vil ha med familien (les: ektemenn) til Norge uten å søke gjenforening etter norske regler. Vi må bare “aktiveres” som EØS-borgere ved å bo en viss tid i et EØS-land.

- En klar rett, som UDI har holdt veldig godt skjult, sier hun, og understreker at selv om løsningen er redningen for mange, er det krevende å flytte. Men etter at hun startet organisasjonen og begynte å blogge om temaet, har altså stadig flere fulgt oppskriften.

For enkelt?

To av dem som både har studert og etterlevd oppskriften, er på vei opp trappen til Eivor og Isaac i Charlottenberg. May Lise Edvardsen Önen har nettopp gått av vakt som personlig assistent. Hanne Morling skal overta som kveldsvakt om et par timer. Først rekker de et kjapt kaffemøte i “Nordlandslaget”, avdeling Charlottenberg, sammen med sine menn fra henholdsvis Tyrkia og kurdisk Irak.

- Jeg skulle en uke til Tyrkia på ferie. Men kom hjem etter åtte måneder, ler May Lise, som giftet seg med sin Bayram i fjor sommer. Da hadde den utvidede ferien sørget for at inntekten ikke holdt til å få mannen til Norge. En venninne hadde hørt om EØS-metoden, og hun leste mer på Facebook.

- Det virket egentlig for enkelt til å stemme. Men jeg hørte om en ledig leilighet, dro over og fikk full jobb. Og her er vi, sier hun og klemmer hånden til Bayram. Han venter nå på å få oppholdskort og personnummer i Sverige. En prosess som skal ta maks seks måneder.

Da skal veien, ifølge oppskriften, ligge åpen for retur til Norge.

Venter sammen

Søknaden til Hazhar A. Othman, Hannes mann, ble sendt samme dag, før kaffebesøket. At det blir litt ventetid, bekymrer ikke paret.

- Nå er vi i hvert fall sammen mens vi venter, fastslår Hanne, som bare har sett mannen i korte perioder siden politiet hentet ham hjemme i Svolvær i mars 2011. Han ble tvangsutsendt fordi han ikke reiste til avtalt tid etter at søknaden om asyl var avslått. Innreiseforbudet varer stadig. Men med leilighet, full jobb og et ekteskap registrert i Sverige, regner hun med at utvisningen vil bli opphevet når de vil flytte til Norge.

- Som EØS-borger har jeg rett til å ha med min ektefelle hvis han ikke er en fare for riket, sier hun. – Jeg finner meg ikke i at den norske staten skal bestemme hvor mitt hjerte skal bo.

Sverige best?

Gjestene har brutt opp, og vertskapet begynner å tenke på middagen. Isaac, som jobbet som takstmann i Nigeria, har brått fått hovedansvar for både hus og barn, mens Eivor i tillegg til jobben i Charlottenberg jobber hver tredje helg i Bergen.

- Jeg har lært meg fårikål og pinnekjøtt, smiler han og synes det er fantastisk å ha tid til å bli kjent med barna sine. Men legger ikke skjul på at han vil jobbe. Dagen etter skal han begynne på svenskkurs. Det haster ikke med å reise til Norge. De nyter roen og stabiliteten, billig husleie, gratis barnehage.

- Vi må ta det langsomt. Vi orker ikke mer problemer. Når Norge ikke vil ha skattepengene mine, så er det greit for meg, sier Eivor.

- Hva sier svenskene, da?

- De merker at noe skjer. Plutselig kommer det masse nordmenn sammen med utlendinger hit. De lurer på om det er lovlig.

En butikkeier ga uansett klar beskjed om Isaacs muligheter på arbeidsmarkedet:

- Det skulle tatt seg ut. Å hyre en neger her!

Faksimile aftenposten.no

Får ikke ektemannen til Norge

I Bergen Arbeiderblad kunne vi i går lese om ekteparet Kevin Ross Hannah (44) og Nils Kristian Olsen (28).

Paret ser tilsynelatende lykkelig ut, men siden de giftet seg har de kjempet en lang og desperat kamp for å få innvilget søknad om familiegjenforening. Som en god del andre i lignende situasjon innfrir ikke nordmannen kravet til inntekt slik at søknaden kan godkjennes. – Det føles sårt og diskriminerende, sier Olsen.

I desember 2010 ble Olsen tilfeldigvis kjent med den amerikanske statsborgeren, Kevin Ross Hannah gjennom en felles venn. Det skulle vise seg å være den store kjærligheten for dem begge.

– Vi holdt hyppig kontakt over internett noen måneder, og i mai 2011 dro jeg til Chicago for å treffe Kevin for første gang. Vi visste umiddelbart at det skulle bli oss to, forteller Olsen til BA.

Hannah reiste over til Norge i oktober 2011 og noen uker senere giftet paret seg i Gjøvik Tinghus.

Det skulle vise seg å bli mer problematisk å få leve sammen som et normalt ektepar enn de hadde sett for seg.

Les hele saken her

Demonstrasjon for retten til familiegjenforening – appell av Kari Helene Partapouli (Antirasistisk Senter)

Før min mann skulle fri til meg ringte han til sin mor på Gaza for å fortelle at han
hadde funnet en han ville dele livet sitt med. Hun stilte et enkelt spørsmål: elsker
du henne? Min mann svarte ja, og etter det hadde han familiens fulle støtte.
Fortsettelsen på denne historien burde være enkel: hvit brud og et liv som ektefolk.
Men hvis man blir forelsket i en asylsøker eller man finner kjærligheten med en
utenfor Europa skal det ikke være enkelt.

For i det hele tatt å bli gift møter man en vegg av papirarbeid og til tider noe som lett
kan oppfattes som direkte motarbeidelse av de som ønsker å gifte seg. I vårt tilfelle
var det en runddans med UDi, som jeg aldri har opplevd med noe annet byråkrati, før
vi endelig fikk de nødvendige papirene og fikk lov til å gifte oss på Rådhuset.

Etter ekteskapet er det enda mer papirarbeid når søknaden om familiesammenføring
skal sendes. Etter det begynner venting og nervøsiteten. Mens man pugger fargen
på ektemannens tannbørste, venter man på papiret som kan endre livet fra godt til
vondt.

Det skal selvfølgelig være regler for inngåelse av ekteskap og ekteskap skal ikke
misbrukes. Men det kan ikke være sånn at myndighetene lar redselen for «for stor»
innvandring skygge for folks basale rettigheter til å forelske seg i og gifte seg med
hvem man vil. Kjærligheten bør ikke styres av et tungt byråkrati og av regler som er
lagd for å begrense innvandring – ikke for å legge til rette for de som ønsker å dele
et liv sammen. Den norske stat burde holde seg for gode til å splitte familier, utvise
fedre som ikke er kriminelle eller til å bestemme hvem vi som norske statsborgere
skal gifte oss med.

Innvandrere blir ofte kritisert for å gifte seg med sine egne. For nordmenn gjelder det
motsatte. Vi skal gifte oss med en av våre egne. Slik virker det i alle fall for mange
som forsøker å gifte seg med noen som kommer fra feil side av EU-grensene.

For meg og min mann betyr våre familiers støtte og velsignelse mye. Men det har
blitt slik at UDIs velsignelse betyr mer enn det vår familie sier. Vi som så mange med
oss venter på at staten skal finne det for godt å godkjenne vår kjærlighet.

Demonstrasjon for retten til familiegjenforening – appell av Arne Haaland

Godtfolk!

For en måneds tid siden skrev Rut Sæther en kronikk i Klassekampen der hun fortalte om sitt møte med norske innvandringsmyndigheter. Hun og hennes iranske mann har vært gift i mer enn 2½ år og har to små sønner sammen. Likevel var farens søknad om oppholdstillatelse i Norge blitt avslått fordi hun ikke tilfredsstilte inntektskravet.

FNs Barnekonvensjon sier ikke at hensynet til barnets beste skal være utslagsgivende i alle saker. Men når det gjelder barns rett til samliv med begge foreldre er konvensjonen krystallklar: Jeg siterer: ”Barn skal ikke adskilles fra sine foreldre mot sin vilje unntatt når dette er nødvendig av hensyn til barnets beste”. Sitat slutt. Kan ikke justisministeren lese? Likevel fortsetter UDI og UNE på våre vegne å avslå søknader om innvandring som vil forene et norsk barn med en utenlandsk far eller mor, ene og alene fordi den norske forelderen ikke oppfyller inntektskravet.

Kjærlighet uten grenser antar at det i dag er flere hundre norske barn i Norge som nektes samliv med en utenlandsk far eller mor. Jeg har henvendt meg til UDI for å få svar på følgende spørsmål: Hvor mange barn blir i løpet av et år berøvet samvær og omsorg fra en utenlandsk far eller mor på grunn av inntektskravet? Som lovet kom svaret etter et par dager. UDI vet det ikke! Databanken er ikke slik organisert at man kan søke på barn! Norske myndigheter fratar norske barn en grunnleggende rettighet og er ikke engang interessert i vite hvor mange de rammer!

Det er kanskje verdt å merke seg at EU-domstolen har slått fast at dersom et barn er borger i et EU-land, kan landets regjering ikke nekte en forelder fra tredjeland opphold eller arbeidstillatelse. Barn i EU-land er altså sikret en rettighet som norske barn er fratatt!

Statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet svarte på Sæthers kronikk et par uker senere. Da unnlot han omhyggelig å nevne barnas rett til samliv med foreldrene i følge Barnekonvensjonen. I stedet la Lønseth stor vekt på byråkratisk effektivitet: Sitat: ”Av hensyn til et forutsigbart og enkelt praktikabelt regelverk, må utgangspunktet være et underholdskrav som gjelder alle.” Sitat slutt. Mener Justisdepartementet at ønsket om et enkelt og praktikabelt regelverk skal ha større vekt enn barnets traktatfestede rettigheter?

Som statssekretæren vel vet, har UDI foreslått et generelt unntak fra inntektskravet i saker som involverer barn: Sitat: ”Vi anbefaler derfor at det etter en helhetsvurdering gjøres unntak fra underholdskravet for samboer eller ektefelle med felles norsk barn når partene har etablert et felles samliv, og det ikke foreligger hensyn som med styrke taler mot å gjøre unntak fra underholdskravet. Slike hensyn vil typisk kunne være hensynet til barnets beste.” Sitat slutt.

Jeg går ut fra at når UDI fremmet et slikt forslag, var det for det fordi direktoratet mente at det ville føre til en praksis i bedre samsvar med internasjonal rett, og at de ikke var redd for at det ville gjøre direktoratets arbeid for vanskelig. Jeg har bedt UDI om å få tilsendt begrunnelsen for forslaget, men har ikke fått svar. Kanskje fordi den er unntatt fra offentlighet. Enda mer interessant ville det være å få innblikk i Justisdepartementets grunner for å avvise forslaget. Jeg mener at vi som velgere har et rimelig krav på vite hvorfor departementet på våre vegne fortsetter å frata norske barn en grunnleggende rettighet.

I den pågående debatten om asylbarnas skjebne har både Lønseth og hans statsråd, Grete Faremo, gang på gang hevdet at praksis på dette området ikke kan forandres fordi det ville være urettferdig. Da er det dobbelt overraskende at Lønseth overhodet ikke tar ordet rettferdighet i sin munn i svaret til Sæther. Skal ikke også behandlingen av norske barn og deres foreldre være rettferdig? Hvis rettferdighet er et mål, vil jeg be dem svare på følgende spørsmål: Gitt at et barn får leve sammen med begge foreldre hvis den norske forelderen har god inntekt. Er det da ikke mest rettferdig at barn med mindre velstående foreldre får samme rett?

Tilslutt: Den norske regjeringen gir hvert år store summer til UNICEF og andre organisasjoner for å støtte arbeidet for barns sikkerhet, helse og velferd internasjonalt! Det er VELDIG BRA! Men på hjemmebane fratar den samme regjeringen norske barn deres rett til samvær, kjærlighet og omsorg fra utenlandske fedre eller mødre! Og det er SKAMMELIG!

Arne Haaland
professor emeritus

Demonstrasjon for retten til familiegjenforening

Den 14. februar – kjærlighetens dag, arrangerer organisasjonen Grenseløs kjærlighet en demonstrasjon foran Stortinget til støtte for alle som er berørte av dagens praksis i familiegjenforeningssaker.

Vi krever en forandring!

Møt opp på Eidsvolls Plass kl 15.00 og vis din støtte!

Program for demonstrasjonen legges ut snart.

Fjorårets åpningsappell av Christine Alstad Gaare

Møte med Høyres innvandringspolitiske talsperson

Mandag 16. april hadde Grenseløs kjærlighet et møte med Høyres innvandringspolitiske talsperson Trond Helleland på hans kontor på Stortinget.

Grenseløs kjærlighet orienterte Helleland om organisasjonens formål og arbeid, og presenterte utfordringer knyttet til dagens familiegjenforeningspolitikk slik de oppleves fra Grenseløs kjærlighets perspektiv. Grenseløs kjærlighet redegjorde også for en del saker med spesielt uheldig og hjerteskjærende utfall.

Helleland på sin side sa at Høyre i utgangspunktet er tilhengere av en restriktiv innvandringspolitikk, men at partiet også har lagt merke til at enkelte bestemmelser i lovverket nok har fått andre konsekvenser enn de tilsiktede og at partiet er villig til å se på disse. Helleland la også til at Høyre har et spesielt øye for næringslivets behov for utenlandsk arbeidskraft og kompetanse. Partiet har lenge tatt til orde for å lempe på regelverket for arbeidsinnvandring, og i større grad godta garantier fra arbeidsgivere som har behov for utenlandsk spisskompetanse.

Helleland anbefalte Grenseløs kjærlighet å snakke med Arbeiderpartiet om disse problemstillingene, ettersom den rød-grønne regjeringen har flertall på stortinget. Dersom regjeringen legger frem endringsforslag med sikte på å fjerne urimelige og utilsiktede konsekvenser mente Helleland at Høyre kan være villig til å bidra til å få gjennomslag for det.

Møte med Senterpartiets Heidi Greni

Tirsdag 17. april møtte Grenseløs kjærlighet Senterpartiets innvandringspolitiske talsperson, Heidi Greni på Stortinget.

Heidi Greni fortalte at hun har relativt kort fartstid på stortinget, hvor hun sitter som vararepresentant for Ola Borten Moe, som er Olje- og energiminister i den rød-grønne regjeringen. På tross av at hun er partiets innvandringspolitiske talsperson har hun begrenset erfaring med utlendingsfeltet, og ville derfor gjerne høre Grenseløs kjærlighets innspill og betraktninger.

Grenseløs kjærlighet orienterte Greni om organisasjonens formål og arbeid. Videre presenterte GK de endringer organisasjonen ønsker å se på feltet:

- Underholdskravet for foregående år fjernes
- Nåtidig og fremtidig underholdskrav senkes og AAP anerkjennes som inntekt.
- Det å ha ektefelle og/eller barn i Norge må anses som tilknytning til riket.
- Utvisningspraksis må endres. Utvisning som sanksjon bør ikke benyttes ved brudd på utlendingsloven, men evt. erstattes av andre sanksjonsformer. Utvisning med innreiseforbud pga. brudd på straffeloven må skje ved dom, og personer med nær familie i landet skal ikke utvises. Dagens praksis er diskriminerende da den kun rammer familiemedlemmer til utlandske statsborgere.
- Barnekonvensjonen må anerkjennes og barns rettigheter bør veie tyngre enn innvandringspolitiske hensyn.
- Pro-formaanklager må bevises og bevisbyrden skal hvile på UDI.

Greni sa at hun hadde noe erfaring med familiegjenforening fra egen bekjentskapskrets, hvor behandlingen hadde gått knirkefritt. Hun sa at Senterpartiet er tilhengere av en streng innvandringspolitikk til Norge.

Grenseløs kjærlighet redegjorde for de utslag dagens lovgivning gir i praksis ved å referer til aktuelle problemstillinger og historier bla. hentet fra GKs egen medlemsmasse. Heidi Greni påpekte at en stor del av denne informasjonen var ukjent for henne. Hun stilte flere spørsmål og virket interessert i å få innsikt også i denne siden av saksfeltet. Ved møtets slutt ga Heidi Greni uttrykk for at informasjonen fra Grenseløs kjærlighet hadde gitt henne noe å tenke på…

Grenseløs kjærlighet møtte Krfs innvandringspolitiske talsmann

Tirsdag 27. mars hadde GK et møte med Kristelig folkepartis innvandringspolitiske talsmann, Geir Bekkevold på stortinget. På møtet fikk Grenseløs kjærlighet anledning til å redegjøre for de krav organisasjonen har til norske myndigheter.

Les referatet fra møtet her

Grenseløs kjærlighet på Juss-Buss debatt

Tirsdag 27. mars deltok Grenseløs kjærlighet på Juss-Buss debatten på Frokostkjelleren.

Debattpanelet bestod av;
Ordstyrer Ida Jordal, Juss-Buss
Trine Skei Grande, leder i Venstre
Hilde Magnusson, medlem av Kommunal- og Forvaltningskomitéen for AP
Anne Staver, stipendiat og migrasjonsforsker ved Institutt for Samfunnsforskning
Arild Humlen, advokat i Humlen&Rieber-Mohn advokater,
leder for Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe i utlendingsrett

Vi stiller spørsmål til dagens familieinnvandringspolitikk; er kravet til økonomisk forsørgelse urimelig høyt?

Les hele referatet fra debatten her

Signaturkampanje for retten til familiegjenforening

Nå kan du også underskrive oppropet vårt ved å signere denne underskriftskampanjen.

Oppropet vil bli sendt til Justisdepartementet, Barneministeren, Barneombudet, UDI, politikere og andre instanser innen utlendingsforvaltningen.

Signér kampanjen her

Demonstrasjon for retten til familiegjenforening

Idag, 14. februar 2012 holdt Grenseløs Kjærlighet er demonstrasjon for retten til familiegjenforening utenfor Stortinget.

Styret i Grenseløs Kjærlighet takker alle som møtte opp i dag. Demonstrasjonen ble vellykket og vi fikk frem vårt budskap. Vi ønsker å takke appellantene Heikki Holmås (SV), Munir Jaber (AUF), Sveinung Rotevatn (Unge Venstre) og Georg S. Hansen (SEIF).

En spesiell takk til alle i RustadEnsemblet for det musikalske bidraget under arrangementet.

mvh,

Styret i Grenseløs Kjærlighet

Heikki Holmås (SV) holder appell

Munir Jaber (AUF) holdt en appell

Greta Moland fra Grenseløs Kjærlighet fortalte sin sterke historie

Sveinung Rotevatn (Unge Venstre) holdt en appell

Georg S. Hansen (SEIF) holdt en appell

RustadEnsemblet stod for underholdningen

Heikki Holmås (SV), Akhtar Chaudhry (SV), Christine og Frid

Kari Jaquesson møtte også opp for å vise sin støtte. Her sammen med Frid

Rundt to hundre kom for å vise sin støtte

Familier som ikke kunne møte på demonstrasjonen var også representert

Styret i Grenseløs Kjærlighet takker for oppmøtet

Den store jordklode-ballongen vår ble helt til slutt hengt på porten til Stortinget

Grenseløs Kjærlighet endte den flotte dagen på Peppes Pizza sammen med mange av våre medlemmer.

Bilder fra demonstrasjonen:

This slideshow requires JavaScript.

Barneombudet var der

Barneombudets melder på Twitter direkte fra demonstrasjonen

Grenseløs Kjærlighets appell

Demonstrasjon for retten til familiegjenforening utenfor Stortinget, idag 14. februar 2012

Christine Alstad Gaare, fungerende leder i organisasjonen Grenseløs Kjærlighet, åpnet dagens demonstrasjon med en appell. Her kan du lese hele appellen.

“God dag alle sammen. Jeg heter Christine Alstad  Gaare og  jeg er fungerende leder i organisasjonen Grenseløs kjærlighet.

Jeg vil gjerne få ønske alle som har møtt opp her foran Stortinget i dag hjertelig velkommen. Det er hyggelig å se at så mange har møtt opp her i dag for å demonstrere for retten til familiegjenforening.

Grenseløs kjærlighet er en frivillig organisasjon som jobber for:

• At norske borgere og personer med oppholdstillatelse i Norge skal ha rett til å leve sammen med sin familie i Norge.
• At norsk utvisningspolitikk skal endres slik at personer med barn/foreldre/partner i Norge ikke skal utvises med fremtidig innreiseforbud med mindre tvingende hensyn tilsier det.
• At familiegjenforeningssaker skal behandles raskere og mer humant.
• At reglene i Barnekonvensjonen, blant annet hensynet til barnets beste, alltid skal veie tyngre enn innvandringspolitiske hensyn.

Norge fører en svært streng innvandringspolitikk, og er et av de mest restriktive land i Europa på dette området. Den politikken som føres i dag får ofte  enorme følger for mennesker som elsker en person som ikke er norsk. Innvandringspolitiske hensyn går foran hensynet til familiens enhet og hensynet til barnets beste i den praksis som føres i dag.

FN har gjentatte ganger kritisert Norge, og har konkludert med at hensynet til barnets beste ikke gjelder i utlendingssaker.

Norge har også nylig tapt en sak som omhandlet familiegjenforening og utvisning,  i den Europeiske Menneskerettsdomstol.

Samme dag tapte staten en sak i Høyesterett som også gjaldt utvisning av en person som har familie i Norge.

Regjeringen ignorerer disse klare anbefalingene, og har til nå ikke anerkjent at det må endringer til for at praksis skal være i samsvar med internasjonale forpliktelser og menneskerettigheter.

Ingenting er mer inngripende i et menneskes liv enn å bli fratatt retten til familieliv! I dag lever hundrevis av barn, ektefeller og partnere i Norge adskilt fra sin familie.

Barn blir nektet å vokse opp sammen med mamma eller pappa, og ektefeller og kjærester mister årevis av livet de skulle hatt sammen. Disse menneskene lever  i dag i dyp sorg og bunnløs fortvilelse i savnet av sin elskede mamma, pappa, kone, ektemann eller kjæreste.

Det å ha barn og ektefelle i Norge anses ikke som å ha særlig tilknytning til landet. Visste du det?

Hva knytter deg til et sted, om det ikke er de du elsker?

Familier blir henvist til å leve sammen på Skype og telefon, eller å holde kontakten per brev. Hvordan tror du det er, å ikke få lov til å se barnet ditt vokste opp? Å ikke få lov til å klemme barnet ditt, og trøste det når det har det vondt?

Christine Alstad Gaare

Selv er jeg aktiv i styret i Grenseløs kjærlighet som en representant for de pårørende. Myndighetene hevder at å utvise en person som har familie i Norge ikke innebærer noen uvanlig stor belastning for familien.

Jeg står her i dag som et bevis på det motsatte. I saker som gjelder familiegjenforening rammes vi som er igjen Norge i minst like stor grad som den som nektes å leve i landet. Det er ikke bare barn, ektefeller, kjærester og partnere. Det rammer også besteforeldre, tanter, onkler og venner.

Ingenting er mer inngripende i et menneskes liv enn å bli fratatt retten til familieliv! Likevel utviser Norge stadig mennesker som har familie i Norge.

Vi krever at praksis i forhold til utvisning endres- ingen personer med familie i Norge skal utvises med mindre vedkommende er en alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsmessige hensyn. Hensynet til barnets beste og familiens enhet må veie tyngre enn innvandringspolitiske hensyn.

Jeg vil nevne et eksempel på utvisningspraksis som den fungerer i dag:

Emma på tre år har aldri sett sin pappa. Da pappa søkte asyl i Norge oppga han bare det fornavnet han bruker, selv om han har to fornavn registrert i passet sitt. UDI mener at Emmas pappa har løyet om sin identitet. Derfor ble han kastet ut rett før Emma ble født,  og fikk et innreiseforbud til Norge på to år. Etter innreiseforbudet var over søkte de om familiegjenforening på nytt. De har nå ventet et år til, og har fortsatt ikke fått svar.

Hvorfor er telefonkontakt med pappa godt nok for Emma, mens andre norske barn nyter godt av tiltak som pappaperm og økt fedrekvote? Synes Lysbakken, Stoltenberg og andre norske pappaer det er akseptabelt å få klemme babyen sin for første gang når hun er nesten tre år? Hva med barna? Trenger de bare far i brevs form de første årene av sitt liv? Tre år av et barns liv er et hav av tid!

Vi i Grenseløs Kjærlighet mottar henvendelser fra fortvilte mennesker som savner familien sin hver dag. Vi VET at å bli nektet retten til familiegjenforening innebærer en enorm belastning for de det gjelder.

Vi får høre de usensurerte historiene om hvordan dette påvirker menneskers liv. Det er historiene som myndighetene ikke vil høre! Å gå inn i enkeltsaker innebærer også å faktisk se følgene av den praksis som de har nedfelt.

Men vi hører om mennesker, både voksne og barn, som blir alvorlig psykisk og fysisk syke som følge av at familien blir splittet i årevis. De fleste av våre medlemmer har gått sykemeldte over lange perioder – det koster staten dyrt! Staten taper altså økonomisk på at disse familiene blir splittet.

Mange av de vi snakker med har mistet håpet fullstendig  på å noensinne få leve et vanlig liv igjen.

Noen forteller også at situasjonen de er satt i av myndighetene føles så håpløs at de har forsøkt å avslutte sitt eget liv.

Vi kan ikke sitte stille og la dette fortsette. Vi krever en endring nå!

Akkurat nå lever hundrevis av norske mennesker uten sin familie fordi de mangler så lite som noen få tusenlapper på å fylle det strenge inntektskravet.

Vi krever derfor at inntekskravet må senkes. Det må være anledning til å utvise skjønn i disse sakene.

Vi ser også at inntektskravet fører til en større andel avslag i saker hvor referansepersonen i Norge er kvinne. Det kan være fordi kvinner oftere enn menn er hjemme med små barn, eller velger å jobbe deltid. Regelverket virker diskriminerende overfor norske kvinner.

Inntektskravet for foregående år må fjernes. Dette kravet får følger som ikke var tiltenkt. Blant annet gjør det at det er umulig å få innvilget familiegjenforening hvis man har jobbet i et annet land som ikke har samme inntektsnivå som i Norge året før man søker. Ingen kan vel leve av inntekten de hadde i fjor?

I dag lever også mange i fortvilelse over at de ikke får leve sammen med sin ektemann eller kone, fordi norske myndigheter mener at de ikke egentlig elsker hverandre – for eksempel fordi  UDI mener at i følge en punktvis sjekkliste de bruker tyder på at forholdet er atypisk. Det kan også være nok at ektefellen kommer fra et land hvor det er stor potensiale for utvandring.

Pro formaanklager  rammer i hovedsak norske kvinner.

Vi ser en utvikling nå i at disse også gis vedtak om utvisning med et fremtidig innreiseforbud til landet. Uten en gang å ha vært i Norge.

I disse sakene er bevisbyrden lagt på søkeren. Vi krever at bevisbyrden må snus – myndighetene må ha bevisbyrden i saker hvor det er anklage om pro forma ekteskap.

Hundrevis av norske familier er nå kjærlighetsflyktninger i Sverige og i andre europeiske land. Det er siste utvei for familier som ikke får leve sammen i Norge.

EØS-løsningen som vi har valgt å kalle den, gjør at familier har mulighet til å leve sammen, men det er ikke en enkel løsning. Det gjør vondt å måtte forlate sitt hjemland for å kunne leve et vanlig liv. Man må bryte opp og forlate familie og venner.  Igjen i Norge sitter fortvilte besteforeldre, tanter, onkler og venner.

Det gjør det også dessverre veldig tydelig hvem sitter igjen uten noen løsning på sitt problem. Det er de mest ressurssterke som klarer å finne løsninger som gjør det mulig å flytte til et annet land.

Det er også praktiske ting som gjør at det er umulig å flytte – for eksempel at man har særkullsbarn som man ikke kan flytte fra Norge. Det er ingen som klarer å velge mellom sine barn, og disse blir sittende igjen hjelpeløse – uten mulighet til å finne noen løsning.

For den parten som blir sittende igjen i Norge blir livet alltid vanskelig. Vi mener at de problemene dette skaper innebærer en UVANLIG stor belastning på familien. Tenk deg at det er DU som sitter igjen med barn å forsørge, og så forsvinner halve inntekten til familien.

I utvisningssaker har man ikke rett til dobbel barnetrygd og andre typer støtte selv om man i realiteten er en aleneforsørger. VI ser at dette gjør familier fattige, og her er det barna som får lide mest! Noen ektefeller blir sågar tvunget til å ta ut separasjon for å kunne motta ytelser som eneforsørger og dermed ha mat på bordet. Valget mellom å gi dine barn en far eller mat å spise er intet enkelt valg.

Det vi opplever nå er at familier som skal til å søke familiegjenforening forteller at de ikke våger å søke i Norge. De flytter heller en tid til Sverige for å unngå den urimelig strenge norske praksisen. De vil ikke risikere å leve fra hverandre i lang tid, og velger heller EØS-løsningen.

Integrering er et tema det snakkes mye om for tiden. De menneskene som nektes å leve sammen med familiene sine i Norge, er ofte allerede godt integrerte, eller har et stort potensiale for integrering.

Ingenting er vel et bedre utgangspunkt for å være integrert i det norske samfunnet enn å være en del av en norsk familie?

Vi mener at det aller viktigste for å få til en vellykket integrering er å vise de som kommer til Norge at de blir behandlet på lik linje med andre borgere, og at de har de samme rettighetene. Å ta fra mennesker retten til et familieliv ser vi har motsatt effekt.

Vi krever derfor:

• Å ha barn og ektefelle i Norge må regnes som sterk tilknytning til riket.
• Hensynet til familiens enhet, og hensynet til barnets beste, må gå foran hensynet til innvandringspolitiske hensyn i familiegjenforeningssaker.
• Inntektskravet må senkes. Det må være anledning til å utvise skjønn i disse sakene, og annen inntekt enn fra lønnet arbeid må kunne legges til grunn. Blant annet må arbeidsavklaringspenger regnes som inntekt.
• Inntektskravet for foregående år må fjernes.
• Myndighetene må ha bevisbyrden i saker hvor det er anklage om pro forma ekteskap.
• At praksis i forhold til utvisning endres – ingen personer med familie i Norge skal utvises med mindre vedkommende er en alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsmessige hensyn.

Regjeringen har lovet en oppmykning av regelverket i lang tid, blant annet ved å finne alternative sanksjonsformer til utvisning.

Det handler ikke om noen stor lovendring som vil åpne dørene til Norge, men små endringer og justeringer av praksis, som vil få enorm betydning for de familiene det gjelder.

Nå kan vi ikke vente lenger. Vi krever en forandring nå!

Tusen takk for at dere har møtt frem i dag for å støtte vår sak. Det som vil skje videre på programet nå er at blant andre Heikki Holmås vil holde sin appell for oss.

Vi er også så heldige at vi har fått med oss RustadEnsemblet til å synge for oss, så ikke gå noe sted enda!

Takk for meg!”

Grenseløs Kjærlighets flotte banner (laget av Trine)

NRK Dagsrevyen dekket Grenseløs Kjærlighets demonstrasjon

NRK Dagsrevyen dekket demonstrasjonen i dag:

http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/296839/

Christine (Grenseløs Kjærlighet) holder åpningsappellen

Program for demonstrasjon for retten til familiegjenforening, 14. februar 2012

Grenseløs kjærlighet ønsker velkommen til demonstrasjon på Eidsvolds plass foran Stortinget,

Tirsdag 14. februar kl. 15.00

Det vil bli holdt appeller, blant annet ved;

• Christine Alstad Gaare - Fungerende leder i Grenseløs kjærlighet
• Heikki Holmås (SV)
• Trine Skei Grande (V)
• Greta Moland - styremedlem i Grenseløs kjærlighet
• Jon Ole Martinsen (NOAS)
• Georg S. Hansen (SEIF)
• Mounir Jaber (nestleder i Oslo AUF)

Barnekoret RustadEnsemblet, under ledelse av Dag Bergersen, vil synge for oss mellom appellene.

Faksimile - Ås avis

2 dager igjen

Familiene som er representert på demonstrasjonen selv om de ikke får til å komme

Program til demonstrasjonen