- I Norge har ikke barna mine rett til å se sin egen far

De har funnet et smutthull i norsk innvandringspolitikk. Nå danner de norske kjærlighetskolonier i stadig flere svenske byer.

- Æ e svensk. Og han pappa er fra Afrika!

På klingende nordnorsk prøver Colin Wike (6) å oppsummere de litt forvirrende internasjonale forholdene i familien. Det er mandag formiddag. Mamma Eivor Johannessen har fri fra jobben på Charlottenberg sykehjem, Colin og lillesøster Sofia (3) er hjemme fra barnehagen, og hele familien kan kose seg sammen i den hyggelige, men spartansk møblerte leiligheten.

Det er ingen selvfølge for en liten jente som ikke hadde sett «daddy» før hun fylte tre år. Eller en liten gutt som måtte vente og lengte i mer enn fem år av sitt liv før pappa, Isaac Wike, før jul omsider kunne slutte seg til kone og barn.

Men det ble altså i Sverige. Ikke i mammas hjemland Norge, der foreldrene møttes og de to barna bodde de første årene av sitt liv.

- Da jeg hørte om EØS-løsningen og muligheten til å flytte til Sverige, pakket jeg to kofferter, tok med meg ungene og dro. Som familie kunne vi ikke miste mer tid med å vente i Norge, fastslår Eivor og smiler usedvanlig varmt ved synet av en mann og to barn rundt et kjøkkenbord. Familien samlet.

Flere hundre

Isaac er en av to svarte menn i den ørlille grensebyen, mest kjent for sitt gedigne kjøpesenter og harryhandel. Men paret er ikke de eneste kjærlighetsflyktningene fra vest. Bare i Charlottenberg bor det for tiden rundt 15 familier der én ektefelle (i all hovedsak menn) har fått avslag på familiegjenforening i Norge. Det finnes tilsvarende «norske» kolonier i en rekke svenske byer:

I Strømstad er de opp mot tyve familier, i Karlstad, Årjäng og Arvika bor det også flere, og i Katrinehamn lever tolv norske «flyktningepar» i ett og samme borettslag.

Ingen har full oversikt. Men organisasjonen Grenseløs kjærlighet, som aktivt informerer om den såkalte “EØS-løsningen”, kjenner til at rundt 200 norske familier for tiden bor i Sverige, og at det daglig kommer nye til. De har samme mål: Å kunne flytte tilbake til Norge. Sammen.

Syk alene

Tilbake ved kjøkkenbordet i Charlottenberg har barna løpt for å leke på rommet sitt, mens foreldrene deler sin turbulente kjærlighetshistorie. Den startet da en nigeriansk asylsøker og en aktivitør fra Vesterålen møttes på et diskotek i Bergen i 2006.

Fortsatte med at hun fikk en sønn, mens han reiste hjem da gutten var ti måneder. Noe norske myndigheter benektet at han gjorde, og ila ham to års innreiseforbud for ulovlig opphold. De giftet seg i Nigeria og unnfanget Sofia – før Eivor måtte returnere alene til Norge. Der fødte hun Sofia og søkte familiegjenforening med mannen. Men fikk beskjed om at det var for tidlig.

Da flyttet hun hjem til mamma i Vesterålen.

- Jeg ble alvorlig syk og klarte ikke mer. Mamma måtte bare ta over.

Isaac vrir seg på stolen mens hun forteller. Finner nesten ikke ord.

- Å vite at du var syk … Uten å kunne gjøre noe. Det var grusomt. Hjemme sa folk til meg: Kom deg videre, finn deg en ny kone.

Han legger en hånd mot siden.

- Men du er jo som et av ribbena mine. Min beste venn. Jeg har elsket deg siden dagen vi møttes.

Skjerpet reglene

Hjemme i Vesterålen var Eivor operert for tredje gang og trodde hun skulle dø. Hun skrev et «testamente», der hun ba et vennepar ta med barna til Nigeria hvis hun skulle dø. Barna måtte få leve med faren sin.

Hun både overlevde og ble frisk. Men da var reglene for familiegjenforening strammet inn. Blant annet for å hindre tvangsekteskap innførte regjeringen i 2010 krav om inntekt på minimum 240 000 for å kunne hente ektefelle til Norge. Siden Eivor hadde vært syk, oppfylte hun ikke inntektskravet.

- Jeg skjønte at vi måtte bo et annet sted. I Norge har ikke barna mine rett til å se sin egen far.

Ferske tall fra Utlendingsdirektoratet (UDI) viser at avslagsprosenten på søknad om familiegjenforening for norske borgere har økt fra 20 til 30 prosent etter innstrammingen. Ifølge UDI er inntektskravet hovedårsaken. Frid Gaare, leder i Grenseløs kjærlighet, er ikke i tvil:

- Det er den klart vanligste grunnen til at familier ikke får leve sammen, sier hun og viser til at mange studenter havner langt under grensen, mens hverken arbeidsavklaringspenger eller tidsbegrenset trygd regnes med. – Det er jo et paradoks at staten ellers mener det skal være mulig å leve av det.

«Oppdaget» smutthullet

At norske kvinner nå strømmer til Sverige for å finne en vei rundt systemet, er langt på vei Frid Gaares «skyld». Jusstudenten lette selv etter en løsning for å kunne leve sammen med mannen sin. Hun visste at alle EØS-borgere har rett til både å flytte fritt og ta med seg familien sin, så lenge de er i stand til å forsørge seg selv. Ved å grave seg ned i regelverket, forsto hun at den samme retten gjelder nordmenn som vil ha med familien (les: ektemenn) til Norge uten å søke gjenforening etter norske regler. Vi må bare “aktiveres” som EØS-borgere ved å bo en viss tid i et EØS-land.

- En klar rett, som UDI har holdt veldig godt skjult, sier hun, og understreker at selv om løsningen er redningen for mange, er det krevende å flytte. Men etter at hun startet organisasjonen og begynte å blogge om temaet, har altså stadig flere fulgt oppskriften.

For enkelt?

To av dem som både har studert og etterlevd oppskriften, er på vei opp trappen til Eivor og Isaac i Charlottenberg. May Lise Edvardsen Önen har nettopp gått av vakt som personlig assistent. Hanne Morling skal overta som kveldsvakt om et par timer. Først rekker de et kjapt kaffemøte i “Nordlandslaget”, avdeling Charlottenberg, sammen med sine menn fra henholdsvis Tyrkia og kurdisk Irak.

- Jeg skulle en uke til Tyrkia på ferie. Men kom hjem etter åtte måneder, ler May Lise, som giftet seg med sin Bayram i fjor sommer. Da hadde den utvidede ferien sørget for at inntekten ikke holdt til å få mannen til Norge. En venninne hadde hørt om EØS-metoden, og hun leste mer på Facebook.

- Det virket egentlig for enkelt til å stemme. Men jeg hørte om en ledig leilighet, dro over og fikk full jobb. Og her er vi, sier hun og klemmer hånden til Bayram. Han venter nå på å få oppholdskort og personnummer i Sverige. En prosess som skal ta maks seks måneder.

Da skal veien, ifølge oppskriften, ligge åpen for retur til Norge.

Venter sammen

Søknaden til Hazhar A. Othman, Hannes mann, ble sendt samme dag, før kaffebesøket. At det blir litt ventetid, bekymrer ikke paret.

- Nå er vi i hvert fall sammen mens vi venter, fastslår Hanne, som bare har sett mannen i korte perioder siden politiet hentet ham hjemme i Svolvær i mars 2011. Han ble tvangsutsendt fordi han ikke reiste til avtalt tid etter at søknaden om asyl var avslått. Innreiseforbudet varer stadig. Men med leilighet, full jobb og et ekteskap registrert i Sverige, regner hun med at utvisningen vil bli opphevet når de vil flytte til Norge.

- Som EØS-borger har jeg rett til å ha med min ektefelle hvis han ikke er en fare for riket, sier hun. – Jeg finner meg ikke i at den norske staten skal bestemme hvor mitt hjerte skal bo.

Sverige best?

Gjestene har brutt opp, og vertskapet begynner å tenke på middagen. Isaac, som jobbet som takstmann i Nigeria, har brått fått hovedansvar for både hus og barn, mens Eivor i tillegg til jobben i Charlottenberg jobber hver tredje helg i Bergen.

- Jeg har lært meg fårikål og pinnekjøtt, smiler han og synes det er fantastisk å ha tid til å bli kjent med barna sine. Men legger ikke skjul på at han vil jobbe. Dagen etter skal han begynne på svenskkurs. Det haster ikke med å reise til Norge. De nyter roen og stabiliteten, billig husleie, gratis barnehage.

- Vi må ta det langsomt. Vi orker ikke mer problemer. Når Norge ikke vil ha skattepengene mine, så er det greit for meg, sier Eivor.

- Hva sier svenskene, da?

- De merker at noe skjer. Plutselig kommer det masse nordmenn sammen med utlendinger hit. De lurer på om det er lovlig.

En butikkeier ga uansett klar beskjed om Isaacs muligheter på arbeidsmarkedet:

- Det skulle tatt seg ut. Å hyre en neger her!

Faksimile aftenposten.no

Genet Dinkeneh fra Etiopia har fått beskjed om at hun må reise fra sønnen Jonatan på 14 måneder, som er norsk statsborger. Ettåringen ser lite til faren og nå frykter psykologer for guttens skjebne, hvis mamma blir hentet av politiet. (Foto: Anne Karin Andersen/ Agderposten)

I Agderposten i dag kan vi lese at norske Jonatan (14 måneder) må trolig klare seg uten sin mor etter at Utlendingsnemnda (UNE) har avslått hennes søknad om familiegjenforening i Norge.

Far og sønn tvinges til å å være adskildt, selv om familien oppfyller kravene for familiegjenforening.

UDI gjemmer seg nok en gang bak et rigid regelverk.

Hos NRK Østfold kunne vi i går lese om enda en familiefar som må belage seg på å forlate kona og barna. Familien som for tre uker siden leverte søknad om familiegjenforening fikk i går avslag. Far må dermed forlate kona og barna allerede på mandag.

Siden faren kom ulovlig inn til Norge første gang, må han tilbake til Kosovo for å sende søknad om familiegjenforening.

Han må være ute av landet i minst seks måneder, selv om familien har fått vite av UDI at søknaden om familiegjenforening kommer til å bli innvilget.

– Så lenge vi fyller alle kravene, og vi vet at vi fyller dem, er det vanskelig å forstå at han må reise bort i seks måneder, sier Troshupa.

Les hele saken her

Paret ser tilsynelatende lykkelig ut, men siden de giftet seg har de kjempet en lang og desperat kamp for å få innvilget søknad om familiegjenforening. Som en god del andre i lignende situasjon innfrir ikke nordmannen kravet til inntekt slik at søknaden kan godkjennes. – Det føles sårt og diskriminerende, sier Olsen.

I desember 2010 ble Olsen tilfeldigvis kjent med den amerikanske statsborgeren, Kevin Ross Hannah gjennom en felles venn. Det skulle vise seg å være den store kjærligheten for dem begge.

– Vi holdt hyppig kontakt over internett noen måneder, og i mai 2011 dro jeg til Chicago for å treffe Kevin for første gang. Vi visste umiddelbart at det skulle bli oss to, forteller Olsen til BA.

Hannah reiste over til Norge i oktober 2011 og noen uker senere giftet paret seg i Gjøvik Tinghus.

Det skulle vise seg å bli mer problematisk å få leve sammen som et normalt ektepar enn de hadde sett for seg.

Les hele saken her

For i det hele tatt å bli gift møter man en vegg av papirarbeid og til tider noe som lett
kan oppfattes som direkte motarbeidelse av de som ønsker å gifte seg. I vårt tilfelle
var det en runddans med UDi, som jeg aldri har opplevd med noe annet byråkrati, før
vi endelig fikk de nødvendige papirene og fikk lov til å gifte oss på Rådhuset.

Etter ekteskapet er det enda mer papirarbeid når søknaden om familiesammenføring
skal sendes. Etter det begynner venting og nervøsiteten. Mens man pugger fargen
på ektemannens tannbørste, venter man på papiret som kan endre livet fra godt til
vondt.

Det skal selvfølgelig være regler for inngåelse av ekteskap og ekteskap skal ikke
misbrukes. Men det kan ikke være sånn at myndighetene lar redselen for «for stor»
innvandring skygge for folks basale rettigheter til å forelske seg i og gifte seg med
hvem man vil. Kjærligheten bør ikke styres av et tungt byråkrati og av regler som er
lagd for å begrense innvandring – ikke for å legge til rette for de som ønsker å dele
et liv sammen. Den norske stat burde holde seg for gode til å splitte familier, utvise
fedre som ikke er kriminelle eller til å bestemme hvem vi som norske statsborgere
skal gifte oss med.

Innvandrere blir ofte kritisert for å gifte seg med sine egne. For nordmenn gjelder det
motsatte. Vi skal gifte oss med en av våre egne. Slik virker det i alle fall for mange
som forsøker å gifte seg med noen som kommer fra feil side av EU-grensene.

For meg og min mann betyr våre familiers støtte og velsignelse mye. Men det har
blitt slik at UDIs velsignelse betyr mer enn det vår familie sier. Vi som så mange med
oss venter på at staten skal finne det for godt å godkjenne vår kjærlighet.

For en måneds tid siden skrev Rut Sæther en kronikk i Klassekampen der hun fortalte om sitt møte med norske innvandringsmyndigheter. Hun og hennes iranske mann har vært gift i mer enn 2½ år og har to små sønner sammen. Likevel var farens søknad om oppholdstillatelse i Norge blitt avslått fordi hun ikke tilfredsstilte inntektskravet.

FNs Barnekonvensjon sier ikke at hensynet til barnets beste skal være utslagsgivende i alle saker. Men når det gjelder barns rett til samliv med begge foreldre er konvensjonen krystallklar: Jeg siterer: ”Barn skal ikke adskilles fra sine foreldre mot sin vilje unntatt når dette er nødvendig av hensyn til barnets beste”. Sitat slutt. Kan ikke justisministeren lese? Likevel fortsetter UDI og UNE på våre vegne å avslå søknader om innvandring som vil forene et norsk barn med en utenlandsk far eller mor, ene og alene fordi den norske forelderen ikke oppfyller inntektskravet.

Kjærlighet uten grenser antar at det i dag er flere hundre norske barn i Norge som nektes samliv med en utenlandsk far eller mor. Jeg har henvendt meg til UDI for å få svar på følgende spørsmål: Hvor mange barn blir i løpet av et år berøvet samvær og omsorg fra en utenlandsk far eller mor på grunn av inntektskravet? Som lovet kom svaret etter et par dager. UDI vet det ikke! Databanken er ikke slik organisert at man kan søke på barn! Norske myndigheter fratar norske barn en grunnleggende rettighet og er ikke engang interessert i vite hvor mange de rammer!

Det er kanskje verdt å merke seg at EU-domstolen har slått fast at dersom et barn er borger i et EU-land, kan landets regjering ikke nekte en forelder fra tredjeland opphold eller arbeidstillatelse. Barn i EU-land er altså sikret en rettighet som norske barn er fratatt!

Statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet svarte på Sæthers kronikk et par uker senere. Da unnlot han omhyggelig å nevne barnas rett til samliv med foreldrene i følge Barnekonvensjonen. I stedet la Lønseth stor vekt på byråkratisk effektivitet: Sitat: ”Av hensyn til et forutsigbart og enkelt praktikabelt regelverk, må utgangspunktet være et underholdskrav som gjelder alle.” Sitat slutt. Mener Justisdepartementet at ønsket om et enkelt og praktikabelt regelverk skal ha større vekt enn barnets traktatfestede rettigheter?

Som statssekretæren vel vet, har UDI foreslått et generelt unntak fra inntektskravet i saker som involverer barn: Sitat: ”Vi anbefaler derfor at det etter en helhetsvurdering gjøres unntak fra underholdskravet for samboer eller ektefelle med felles norsk barn når partene har etablert et felles samliv, og det ikke foreligger hensyn som med styrke taler mot å gjøre unntak fra underholdskravet. Slike hensyn vil typisk kunne være hensynet til barnets beste.” Sitat slutt.

Jeg går ut fra at når UDI fremmet et slikt forslag, var det for det fordi direktoratet mente at det ville føre til en praksis i bedre samsvar med internasjonal rett, og at de ikke var redd for at det ville gjøre direktoratets arbeid for vanskelig. Jeg har bedt UDI om å få tilsendt begrunnelsen for forslaget, men har ikke fått svar. Kanskje fordi den er unntatt fra offentlighet. Enda mer interessant ville det være å få innblikk i Justisdepartementets grunner for å avvise forslaget. Jeg mener at vi som velgere har et rimelig krav på vite hvorfor departementet på våre vegne fortsetter å frata norske barn en grunnleggende rettighet.

I den pågående debatten om asylbarnas skjebne har både Lønseth og hans statsråd, Grete Faremo, gang på gang hevdet at praksis på dette området ikke kan forandres fordi det ville være urettferdig. Da er det dobbelt overraskende at Lønseth overhodet ikke tar ordet rettferdighet i sin munn i svaret til Sæther. Skal ikke også behandlingen av norske barn og deres foreldre være rettferdig? Hvis rettferdighet er et mål, vil jeg be dem svare på følgende spørsmål: Gitt at et barn får leve sammen med begge foreldre hvis den norske forelderen har god inntekt. Er det da ikke mest rettferdig at barn med mindre velstående foreldre får samme rett?

Tilslutt: Den norske regjeringen gir hvert år store summer til UNICEF og andre organisasjoner for å støtte arbeidet for barns sikkerhet, helse og velferd internasjonalt! Det er VELDIG BRA! Men på hjemmebane fratar den samme regjeringen norske barn deres rett til samvær, kjærlighet og omsorg fra utenlandske fedre eller mødre! Og det er SKAMMELIG!

Arne Haaland
professor emeritus

Det er kaldt i dette landet. Det veit vi. Men treng vi verkeleg gjere det endå kaldare, ved at det skal vere så vanskeleg å forelske seg i nokon som kjem frå eit anna land?

I dag er det valentinsdagen. Det er mange dumme tradisjonar vi har adoptert frå USA, men akkurat valentinsdagen tykkjer eg er flott. Tenk det – ein eigen dag til å feire kjærleiken, og setje pris på den ein er glad i.

Mange i dette landet har blitt glade i menneske som kjem frå andre land. Kanskje har dei til og med gifta seg med kvarandre. Likevel får dei ikkje feire valentinsdagen saman i dag. Fordi norsk innvandringspolitikk skal vere «streng, men rettferdig», som stortingsfleirtalet brukar å seie det. «Streng, men rettferdig». Jaha.

* Kva er «rettferdig» med at små born, som ikkje snakkar anna enn norsk eller kjenner noko anna enn Noreg, blir sendt «heim» til eit land dei aldri har vore i?
* Kva er «rettferdig» med at ei norsk kvinne, som har gifta seg med ein amerikansk mann, ikkje kan bu med den ho elskar – fordi ho er student og ikkje tener over 240 000 kroner i året?
* Kva er «rettferdig» med at ein mann ikkje får lov til å hente kona si til Noreg og bu saman med ho, fordi Utlendingsdirektoratet har fått det for seg at dei «eigentleg» ikkje elskar kvarandre?

Denne politikken er ikkje «streng, men rettferdig». Den er berre streng.

Vi lever i ei globalisert verd, der vi oppmodar ungdom til å reise ut, sjå verda, ta seg ei utdanning og kome heim igjen etterpå. Då burde det ikkje overraske oss at mange av dei finn kjærleiken på vegen.
Venstre vil ha ein meir liberal innvandringspolitikk. Både fordi det har ein verdi i seg sjølv, og fordi vi ser dei hjarteskjerande konsekvensane av dagens strenge regime. Vi vil legge langt større vekt på barnets beste i asylsaker. Vi vil gjere det lettare å få visum til Noreg dersom du kjem frå eit land utanfor Europa. Og vi vil tillate dobbelt statsborgarskap.

Venstre er ikkje verdas største parti. Og Unge Venstre er ikkje verdas største ungdomsparti. Men då ein av mine forgjengarar fekk høve til å møte på Stortinget som Unge Venstre-leiar i 2006, foreslo han å innføre eit kjærleiksvisum. Det ville bety at ikkje berre dei som er gift kan få høve til å bu saman i Noreg, men at også kjærastar før høve til å bu saman i ein periode, og dyrke forholdet i 12 månadar for å sjå korleis det utviklar seg.
Forslaget fekk ikkje fleirtal, men det står framleis i Venstres stortingsprogram. Til hausten stiller eg til val som førstekandidat for Venstre i Sogn og Fjordane. Og eg lovar dykk at dersom eg får høve til å vere stortingsrepresentant etter 9. september, skal eg foreslå kjærleiksvisum på nytt. Saman med alle dei andre forslaga våre, som tar innover seg at kjærleiken ikkje kjenner landegrenser. Og denne gongen skal vi få fleirtal. For uansett kor mykje norske politikarar messar om innvandringsregulerande omsyn, og om «streng, men rettferdig» politikk, er eg overbevist om at vi kjem til å vinne til slutt. For størst av alt er framleis kjærleiken.

Gratulerer med valentinsdagen, alle saman. Takk for meg.

Vi krever en forandring!

Møt opp på Eidsvolls Plass kl 15.00 og vis din støtte!

Program for demonstrasjonen legges ut snart.

Fjorårets åpningsappell av Christine Alstad Gaare

Mandag 16. april hadde Grenseløs kjærlighet et møte med Høyres innvandringspolitiske talsperson Trond Helleland på hans kontor på Stortinget.

Grenseløs kjærlighet orienterte Helleland om organisasjonens formål og arbeid, og presenterte utfordringer knyttet til dagens familiegjenforeningspolitikk slik de oppleves fra Grenseløs kjærlighets perspektiv. Grenseløs kjærlighet redegjorde også for en del saker med spesielt uheldig og hjerteskjærende utfall.

Helleland på sin side sa at Høyre i utgangspunktet er tilhengere av en restriktiv innvandringspolitikk, men at partiet også har lagt merke til at enkelte bestemmelser i lovverket nok har fått andre konsekvenser enn de tilsiktede og at partiet er villig til å se på disse. Helleland la også til at Høyre har et spesielt øye for næringslivets behov for utenlandsk arbeidskraft og kompetanse. Partiet har lenge tatt til orde for å lempe på regelverket for arbeidsinnvandring, og i større grad godta garantier fra arbeidsgivere som har behov for utenlandsk spisskompetanse.

Helleland anbefalte Grenseløs kjærlighet å snakke med Arbeiderpartiet om disse problemstillingene, ettersom den rød-grønne regjeringen har flertall på stortinget. Dersom regjeringen legger frem endringsforslag med sikte på å fjerne urimelige og utilsiktede konsekvenser mente Helleland at Høyre kan være villig til å bidra til å få gjennomslag for det.