Majas historie

Ja, vi er kjærlighetsflyktninger.
 
Oktober 2009…
Jeg hadde vært i India et par måneder og kjente på lengselen etter nærkontakt med et annet menneske.
Jeg hadde lovet familie og meg selv at jeg ikke skulle finne meg en inder, men den gang ei.
Det var før jeg møtte han. Verdens mest fantastiske mann, som utfordrer meg til å være et bedre menneske og bare vil mitt beste.

Han åpnet kvelden med å si at han var danser i Bollywood. Knapt nok kjent med indisk kultur, bare nikket og
tenkte ikke noe mer på dette. Mest sannsynlig satt jeg han ut da dette var hans letteste måte å sjekke opp
utenlandske jenter. Han spurte raskt etter nummeret mitt, men igjen avslo jeg han. Tenkte at han ikke skulle få meg så lett.
Fortalte han at om han viste interesse på slutten av kvelden så kanskje. Det gjorde han.
Han kom innom hotellet søndagen før jeg reiste tilbake til studiestedet mitt.
Ingenting skjedde, men hjertet banket. Jeg skalv idet jeg skulle følge venninene mine til bussen tilbake.
Det ble en del telefoner og meldinger de neste ukene. Så bestemte jeg meg for å dra tilbake..
Vi tilbragte en hel helg sammen. Nok til å innse at noe var det.
På slutten av oppholdet i India reiste jeg til Mumbai for å se hva som egentlig forgikk mellom oss.
Jeg hadde noen venner i samme by, så om det slo helt feil så kunne jeg alltids være med dem.
Det gjorde det ikke. Jeg har aldri hatt det så vondt før, da jeg måtte forlate han.
Allikevel sa han at om jeg følte det samme om 6 måneder så kunne han komme på besøk. Om ikke så visste vi at det
bare var en flørt.
 
6 måneder gikk, mange telefoner og samtaler på Skype.
Jeg hadde ikke mistet følelsene og de levde i beste velgående.
Han kom på besøk.
Tre måneder var alt vi kunne få. Første måneden var preget av mye krangel pga kulturelle forskjeller og språkbarrierer.
Siste månedene var vi mer tilpasset og levde hvetebrøddagene.
Vi bestemte oss for at dette var noe vi ville og begynte å planlegge bryllup.
Vi visste at dette var noe vi ville, og det var like greit å begynne tidlig. Et avstandsforhold uten framtid er ikke noepoeng.
 
Oktober 2010 giftet vi oss i India. Begge foreldrene mine var der og det ble en fantastisk dag.

Desember 2010 sendte vi søknaden på arbeidssøker som faglært med norskopplæring.
Hvorfor denne søknaden. Vel, alle som kjenner til familiegjenforening vet at en student ikke når opp til de økonomiske kravene.
Denne søknaden skulle jo uansett bare ta 2-3 måneder…
Ikke f…. . I dag.. 1 og et halvt år etterpå gav vi opp. Han fikk også avslag på turistsøknaden sin også, så vi har ikke feiret nyttår eller jul sammen, spesielt julen som betyr mye for meg.

Udi gjorde mye rart i saken vår, rotet bort papirer, mente han var gift med min mor, godtok ikke danseerfaringen hans(han har danset profesjonelt i Bollywood i 10 år) er bare en del av det som skjedde. Behandlingen gjennom telefonen er en helt annen historie.
Vi ringte hver uke for å holde kontrollen på UDI og allikevel så klarte de å rote det til. Den ene uken var alle papirene i orden, den andre ikke.

Jeg flyttet hjem til familien i nord norge. Han hadde fått en liten jobb der og jeg visste at jeg ville få meg enkelt jobb. Jeg jobbet meg ihjel, med tre jobber.
To av dem vikarer, inntil jeg fikk vite at jobben MÅTTE være 100% for å få familiegjenforening.
Utslitt måtte jeg ringe han og fortelle nyhetene… igjen… Forholdet sliter. vi krangler. vi gråter.
Vi vil stifte familie, få barn, hus. Drømmer som står på vent. Drømmer som glir sakte ut i sand etterhvert som årene går. 2 og et halvt år.

Jeg er sliten, han er sliten. Vi sitter på skype og prøver å la være å gråte. Selv når jeg skriver dette renner tårene.
Noen vil kanskje kalle meg naiv og godtroende, men da jeg startet denne prossesen hadde jeg tro på Norge. Og som alle andre visste vi ikke hvor vi skulle starte heller.
Informasjonen fra UDI er mange og misvisende. For hver samtale kan du få forskjellige løsninger på problemet. Vi visste ikke hvor vi skulle snu oss.

Det var da jeg hørte om EØS-løsningen.
I går registrerte jeg meg i Sverige. Om to uker flytter jeg. Han har fått jobb allerede, jeg begynner å studere igjen til høsten. Han tør fremdeles ikke håpe.
Om dette fungerer, så flytter vi aldri tilbake til Norge.